En fin dag for tur tenkte jeg, lett overskyet, og bare noen
få kuldegrader. En ypperlig dag for en rolig spasertur innover mot Grytdalen.
Sola tittet fram bak skyene da jeg la i vei innover. I første oppoverbakken
merket jeg det glatte føret, men var forberedt, og festet på meg brodder. I sekken lå termos med kaffe, og sjokolade,
og jeg tenkte på hvor fint det skulle bli å sitte i stillheten her inne å bare
nyte.
Her inne finnes så mye spennende, skapt av naturen, urørt
gjennom hundrevis av år, derfor tok jeg av fra veien, og beveget meg i retning
myrer og vann. Med så lite snø, lå isen på Songlitjønna speilblank foran meg,
og skuet ble enda vakrere når solstrålene danset bortover isen.
Ved utløpet av bekken startet begeistringen for alvor, her
var så mange spennende formasjoner og detaljer skapt i bunnspekt bekk. Iveren førte meg langt nedover bekken, i
ulendt terreng og steinhard skare. Området lever virkelig opp til sitt navn og
rykte, det er en eventyrskog, og i eventyret kan så mangt dramatisk skje. Denne
gangen ble den glatte skaren den store skurken. Fotfestet glapp, og jeg deiset
med full kraft rett ned i bakken. Instinktet – tanken i de korte sekundene var
å berge kamera, noe jeg klarte, men håndleddet ble knust i sammenstøtet med
bakken.
De berømte stjernene danset, kvalmen truet, og smertene rev
hardt, men her gjaldt det først og fremst og komme seg til sivilisasjonen. Om
det var minutter eller sekunder jeg satt der for å hente meg inn igjen er ikke
godt å si. Tre kvartes gange for å komme til bilen lå foran meg, og i et område
uten mobildekning hadde jeg kun meg selv å stole på.
Heldigvis har jeg
fått tildelt evnen til å se utover mitt eget ego, så tross smerten syntes jeg
at en ødelagt hånd var for bagatell å regne sammenlignet med mye annet. Både
alvorlig sykdom og psykiske smerter er så mye verre. Om naturen er aldri så spennende, er det minst
like spennende det som skjer i
menneskehjernen vår, hvorfor vi reagerer så forskjellig og hvorfor vi gjør sånn
og sånn. Tross alt, uten samspillet mellom mennesker og mellom mennesket og natur, har vi ikke så stor glede av hverken det ene eller det andre.Det viktigste er at dersom vi tar vare på hverandre, tar vi også vare på omgivelsene omkring oss, om det er natur eller medmennesker.
Gåturen tilbake, og bilturen til sykehuset gikk kjempebra. Narkose
og operasjon kom som en befrielse, nå trenger jeg bare litt rekreasjon før jeg
drar på neste tur.
Isen var både dyp blå og gyllen gul.
