Litt forundret over min første jul

forstår ikke dette...

med masse ståk og mye lys.

 

Gaver bryr jeg meg ikke om,

alt jeg ønsker meg er

snille mennesker, fred i verden

og all den kjærligheten mine nærmeste

kan gi meg......

 

 

 

 

 

 

Mitt barndoms tjern

 

lokker frem gamle minner

om vinterlek med skøyter på

bena, kapp kjøring med spark

og talløse distanser på ski

 

-

 

og masse bekymringsløs

latter og moro

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Furuly

har jeg kalt hjemmet mitt.

Det er fordi det står to store furuer på hver side av huset, som

beskytter mot vær og vind.

 På baksiden har jeg granskogen som står rank og rett, som også gir

meg ly - og Inni den skogen bor min egen lille skytsengel som våker over meg

og beskytter meg mot alt annet enn vær og vind.

I dag har jeg gått en runde – i skogen som jeg er så glad i. Skogen bak huset mitt, som gir meg energi, trøst og glede. I det siste har jeg tenkt alvorlig på at jeg vil selge eiendommen, og flytte til noe mer lettvint og sentrumsnært – men nei – jeg har visst ombestemt meg. Her er jeg hjemme, og da er all snømåking, plenklipping og vedlikehold verd det. Eiendommen har jeg fått i gave av faren min.. Jeg skal fortsette å ta vare på den gaven, og jeg får fortsette å le, juble og gråte inni denne skogen som hver eneste gang byr på nye overraskelser.

 

 

Vår lille gutt

vårt lille under...

 

 

 

 

fem fingre og fem tær

 

 

 

 

og

en munn som kan smile

 

 

<3

 

 

Hvordan føles det når

du mener å komme med et godt forslag

og alle piggene vendes ut

 

Hvordan føles det når

du møter på et piggtrådgjerde

fordi du skal stenges ute

 

Hvordan føles det når

du søker nærhet

og du kun stikker deg på pigger

 

 

 

 

 

 

Vær-spenning

 

 

 

 

  

 

 

Meteorologene meldte stormkast og uvær, og vi gikk helga i møte med spenning. Hva ville nå denne weekenden bringe?  Man gikk med en litt urolig følelse inni seg for at noe skulle gå skikkelig galt, men også litt sitrende forventning – det skulle bli litt mer liv og røre, om ikke annet så, værmessig. Været engasjerer oss mer enn noe annet kan det se ut til mange ganger.  Det er et garantert yndet samtaleemne, og jeg er sikker på at de fleste på et eller annet tidspunkt pratet med noen om været som skulle komme i løpet av helgen. Sånn på det jevne er vel været et takknemlig tema når du går tomt for andre samtaleemner, spesielt i situasjoner der du skal opptre sosialt, og ikke helt kommer på bølgelengde med samtalepartneren din. Oj så godt at vi har været da – et tema som alle kjenner til.

 

 

 

 

 

 

 

Denne helga gikk det bra – ingen store ødeleggelser eller katastrofer.  

I tillegg fikk vi se fullmånen – og lyttet vi godt nok etter, så kanskje hørte

vi varulven ule, eller så skyggen av heksene som danset nakne

i skogen i månelyset………


 

Avstand

 

Det starter så fint…

To sammen i fellesskap - mot felles mål

Tett nok til å få ly og støtte hos hverandre

Frihet nok til å vokse

 

 

Tiden går…

årene raser ubemerket av sted

De merker ikke at avstanden øker

Så travel og opptatt de blir..

 

 

Til slutt står de…

På hver sin haug alene

Avstanden blir for stor

Det er ikke mer næring å hente

Et lite vindkast river rota opp av jord

 

 

 

 

 

 

Ung møter gammel

 

 

 

 

Vi kommer til verden rene – uten merker på sjel og på kropp.

Erfaringer og opplevelser, gode og vonde setter underveis sine spor, og lager avtrykk som ikke kan vaskes vekk.

 

Ny Verdensborger

 

 

 

 

 

Jeg kom så til kort når jeg skulle beskrive følelsen første gangen jeg tok mitt første barnebarn i armene. Dette kan ikke beskrives – bare oppleves. Et menneske så fullstendig perfekt, så avhengig av å bli tatt vare på – og så kooos.

Jeg gleder meg til å følge deg.. din utvikling og dine fremskritt. Jeg skal stille opp for deg når du trenger meg, og etter beste evne gi deg den ballasten du trenger for et godt liv.

Bestemor elsker deg...

 

 

 

 

 

 

   

 

 

På vandring i Orkdal’s, for tiden «heteste område», Songli og Grytdalen naturreservat.  I ro og mak og i stille undring går jeg i mine egne tanker.  Jeg venter ikke på noen som ikke kommer, ikke drar jeg hit i håp om å møte på noen som får hjertet mitt til å hoppe, men i mild og vill natur samler jeg tankene om hva som er viktig og verdifullt i livet mitt.  

Her kjempes det om eiendom og rettigheter – hvem skal eie hva og hvem får gjøre hva. Mine tanker handler om samspill, ikke krig og kamp. Samspillet mennesker imellom og samspillet mellom naturen og mennesket.  Jeg går med et håp om at mennesker som betyr noe for hverandre ønsker hverandre godt, møter hverandre med respekt, og i ord og handling uttrykker kjærlighet og vennskap.  At naturen har utstyrt oss med empati, slik at vi stiller opp når våre nære har vanskelige dager, og at vi vil strekke ut en hjelpende hånd når vi blir bedt om det.  At vi ikke er så tankeløse at vi sparker en som allerede ligger nede.  Det finnes ingen vinnere når man kun kjemper for, og bare er opptatt av sitt eget ego. Det beste utfallet er alltid når partene gir mer enn de tar, da er kampen unødvendig.

  

 

 

 

 

 

 

 

I det jeg rusler ut gjennom grinda og inn i tunet på Songli gård har jeg på sett og vis fattet min konklusjon.  Jeg skal Ikke bruke tid på en kamp med mange tapere, Jeg skal ikke bruke energi på mennesker som ikke vil meg vel.

 

Fremtiden starter nå......

 

 



Den mystiske skogen – eller for mange klinger det så mye bedre på engelsk – the mysterious forest.  På tur i skogen når tåka tvinner seg omkring tre- leggene, når den danser omkring røttene og smyger seg ned i lynget.  Stemningen ligger nesten utenpå kroppen, og du kjenner at det risler nedover ryggen av både uhygge og fryd. Sansene skjerpes, og snart både ser og hører du bevegelser og lyder du aldri har lagt merke til før. Trår så forsiktig på mosebunnen for ikke å ødelegge dette øyeblikket……… av liv


 
 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 Men vi har lært at ingenting varer evig..    snart letter tåka og du kan strekke deg mot blå – blå himmel og  inn i evigheten..
 

IS

 

KULDE

 

IS

 

OG

 

DETALJER

 

 

 

Ild

Høsten står i ild..

Seterliv

 

Buskapen er

fraktet ned for vinteren.

 

Stillheten og høsten

har senket seg

over setra.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

  

 
 

Innerdalen

 

 

 

I fjellheimen

eller

i tåkeheimen

 

ikke godt og si........

 

 

Høst

 

 

 

 

 

 

Ingen tvil lenger - høsten er i anmarsj.

Lynget brisker seg i farger, det ene mer fargerikt enn det andre.

Det var ikke planen og gå ut i skogen i dag - værmeldingen var regn-regn

og regn, men når værguden hadde andre planer, var det ikke til å motstå og

dukke ned i lyngen i en liten formiddagstime.

Det er så deilig og komme opp fra sengevarmen - kaste på seg noen klær,

og rett ut i skogen - rett utenfor døra. Ingen bil - ingen buss, bare jeg

og skogen - hjemme..

 

 

 

 

 
 

Ny

Verdensborger
Nytt familiemedlem
Snart..........
 
 

I fokus og i defokus



 
 

 

Noen elsker å være i fokus, mens andre trives godt med rollen de har i bakgrunnen utenfor fokus. Det har likevel slått

meg mange ganger når noen står der og tar i mot ære og applaus - er du rette personen for hederen, eller er du bare

gratispassasjeren som høster av det andre sår? Var det ideen din, og var det egentlig du som stod ved roret?

Klarer du og stå på egne ben, eller må du ha noen til å pushe for å komme videre?

Er vi egentlig flinke nok til å legge merke til den daglige sliteren som jobber jevnt og trutt for å holde hjulene i gang, som gjør alle de oppgavene som aldri blir lagt merke til? Hvor ofte husker vi å takke for det, og virkelig mene det fra innerst i hjertet.

 De virkelige heltene er i denne gruppen – fordi… idrettshelten, forfatteren, kunstneren -  kunne aldri prestere, gi ut boka eller bildet uten å ha den grunnvollen bak seg.

Blikkstille vann

Indre ro med selveste mor natur som terapeut.
Terapitimen er gratis  - og virkningsfull

Rom for tid til ettertanke og nye handlingsplaner

Utrolig hva hun kan utrette.

 
 

En abstrakt verden

Det er så lett å forholde seg til det konkrete, vi vet hva vi ser, vet akkurat hva vi skal gjøre, og det byr ikke på så store overraskelser. Svaret kan vi stort sett sette to streker under.

I det øyeblikket vi beveger oss inn i det abstrakte blir vi tvunget til å stoppe opp. Hva er dette? Man må tenke seg om, gjøre seg opp en mening og tolke. Det er ikke sikkert det blir noe fasitsvar, og vi kan oppleve det som ullent, vanskelig og provoserende. Dette gjelder ikke bare det vi ser, det kan like gjerne være på det mentale plan, og i mellommenneskelige forhold. I stedet for samtaler og minnelige løsninger, velges den enkleste veien - dette ble for vanskelig, dette vil jeg heller tie i hel - så kanskje forsvinner det av seg selv...