fluer er fryktelig irriterende..

Så lenge de holder seg utendørs går de jo an – men…………

Her om dagen skulle jeg ha en avslappende ettermiddagsstund, noe man kaller kvalitetstid til å bruke bare på seg selv – jeg krummet meg godt til rette i sofahjørnet med kaffe – noe godt spiselig, og en god spennende bok. - Var sånn passe halvtrøtt etter kravpiler fra alle retninger – så egentida var jo såå etterlengtet.

Men kvalitetstida ble ikke langvarig- Èn flue – en eneste en, hadde tydeligvis satt seg som mål å gjøre livet sånn passe surt for meg den ettermiddagen. Jeg startet så forsiktig – med noen høflige vift (for jeg er da i utgangspunktet et høflig menneske)– et signal om “kan du være så snill å forsvinne?, jeg ønsker ikke ditt selskap! ”, men min høflige avvisning virket ikke – det var som å helle mer bensin på bålet.  Tålmodighet er en dyd, sies det, men enkelte ganger blir selv den mest tålmodige trengt opp i et hjørne – og irritasjonen bobler. Det starter som en liten murring langt bak i hodet, murringen blir til kribling – som øker til bobling – og ender ofte tilslutt i en eksplosjon. Det var det som skjedde med meg denne dagen. Irritasjonen ble til desperasjon, den forsiktige viftingen ble til harde klaps – og når dèt ikke virket, begynte mord instinktet å melde seg. Hvor er fluesmekken? – og vips var jeg blitt en morder.

Jeg, og alle med meg, liker jo å tenke om oss selv at vi er det snilleste mennesket «som aldri gjør en flue fortred» men enkelte situasjoner får oss ute av kontroll – noen mer og noen mindre selvfølgelig, men ingen av oss er unntak.