Jeg har ikke vært i de «dype skoger»,bare like utenfor stuedøra.
Blant blåbær og tettvokst tyttebærlyng like bak hushjørnet, trives både
fjærkledde og firbeinte. Ekornet løper ustanselig opp og ned tre-leggene, det hopper
fra grein til grein og kongler ramler stadig vekk ned fra den store furua som
rager høyt på tverrenden av huset. Fuglene i tretoppene konkurrerer av og til med
hverandre om hvem som synger høyest, og spettmeisen kjemper med ekornet om
plassen nedover furuleggen. Det er behagelig å være tilskuer og sitte i ro og
mak og observere aktiviteten. De ser at jeg er der, men føler seg likevel trygg på at de
får være i fred. Det kan nesten virke som de har det litt travelt, og det dreier
seg hele tiden om å sanke nok mat - instinktet for overlevelse og å føre
generasjonene videre. En av gjestene
mine tok seg likevel tid til en liten pause, hun ble nok mett, og la seg ned
for en liten hvil.