Jeg har ikke vært i de «dype skoger»,bare like utenfor stuedøra.
Blant blåbær og tettvokst tyttebærlyng like bak hushjørnet, trives både
fjærkledde og firbeinte. Ekornet løper ustanselig opp og ned tre-leggene, det hopper
fra grein til grein og kongler ramler stadig vekk ned fra den store furua som
rager høyt på tverrenden av huset. Fuglene i tretoppene konkurrerer av og til med
hverandre om hvem som synger høyest, og spettmeisen kjemper med ekornet om
plassen nedover furuleggen. Det er behagelig å være tilskuer og sitte i ro og
mak og observere aktiviteten. De ser at jeg er der, men føler seg likevel trygg på at de
får være i fred. Det kan nesten virke som de har det litt travelt, og det dreier
seg hele tiden om å sanke nok mat - instinktet for overlevelse og å føre
generasjonene videre. En av gjestene
mine tok seg likevel tid til en liten pause, hun ble nok mett, og la seg ned
for en liten hvil.


.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)