-

Jeg har ikke vært i de «dype skoger»,bare like utenfor stuedøra. 

Blant blåbær og tettvokst tyttebærlyng like bak hushjørnet, trives både fjærkledde og firbeinte. Ekornet løper ustanselig opp og ned tre-leggene, det hopper fra grein til grein og kongler ramler stadig vekk ned fra den store furua som rager høyt på tverrenden av huset.  Fuglene i tretoppene konkurrerer av og til med hverandre om hvem som synger høyest, og spettmeisen kjemper med ekornet om plassen nedover furuleggen. Det er behagelig å være tilskuer og sitte i ro og mak og observere aktiviteten. De ser at jeg er der, men føler seg likevel trygg på at de får være i fred. Det kan nesten virke som de har det litt travelt, og det dreier seg hele tiden om å sanke nok mat - instinktet for overlevelse og å føre generasjonene videre.  En av gjestene mine tok seg likevel tid til en liten pause, hun ble nok mett, og la seg ned for en liten hvil.