I fokus og i defokus



 
 

 

Noen elsker å være i fokus, mens andre trives godt med rollen de har i bakgrunnen utenfor fokus. Det har likevel slått

meg mange ganger når noen står der og tar i mot ære og applaus - er du rette personen for hederen, eller er du bare

gratispassasjeren som høster av det andre sår? Var det ideen din, og var det egentlig du som stod ved roret?

Klarer du og stå på egne ben, eller må du ha noen til å pushe for å komme videre?

Er vi egentlig flinke nok til å legge merke til den daglige sliteren som jobber jevnt og trutt for å holde hjulene i gang, som gjør alle de oppgavene som aldri blir lagt merke til? Hvor ofte husker vi å takke for det, og virkelig mene det fra innerst i hjertet.

 De virkelige heltene er i denne gruppen – fordi… idrettshelten, forfatteren, kunstneren -  kunne aldri prestere, gi ut boka eller bildet uten å ha den grunnvollen bak seg.